BGKs 1O -årsjubileum

"FEST TALEN"

Jeg var en av dem som i løpet av kvelden den 11. november ble "oppringt per telefon" som

det står i protokollen.. De trengte flere medsammensvorne, flere som ville være med. Og de fikk

med seg flere og dermed, den 11. november 1987var Beiarn Grotteklubb og klubbens første

styre et faktum. Og med flatlykt i handa, caps eller topplue på hodet og Bjørn Håkon i spissen,

gjorde vi grottene i Beiarn utrygge. Klubbens første grottetur gikk til Øvre Svartvassgrotte

12.november 1987 med Bjørn Håkon og Øyvind Pedersen som deltakere.

Etter hvert som vi erobret grottene, ble utstyret mer avansert. Vi gikk over til halvhjelmer,

type gammel mopedhjelm, sølvlakkert. Fint skulle det være. Hodelykter var også kjent fant vi

ut etter kort tid. De gangene vi trengte sitteseler, brukte vi noe gutta kalte "tantetau" 1urer

på hvorfor.. I dag er vi enda mer avanserte i utstyrsveien. Med røde kjeledresser - ofte med en

diger overlevningsdrakt under - og karbidlykter og klatrehjelmer ser vi atskillig proffe ut.

Flatlykta får knapt nok være med som reservelys. For litt etter litt skjønte vi at det ikke var

helt ufarlig det vi drev med, og at marginene ofte er små der under jorda.

Den første sommeren, sommeren 1988, var helt enorm. Vi hadde det hysterisk artig og var

på grotting så snart anledninga bød seg, og det gjorde den gjerne. Vi var i Rønnalia og

utforsket systemene der, vi hadde vår første Trolitur, Det var vel knapt ei grotte som vi ikke

sprang igjennom. I turboka vår for 1988 er der referat fra 46 grotteturer! I løpet av sommeren

fikk vi brakka som vi plasserte ved Løvstadbrua og brukte som base for våre turer. Og vi

hadde våre første omvisninger for turister. I oktober hadde vi besøk av Ulv Holbye som lærte

oss kroppsrapell i Tyskerhøla.

Men egentlig hadde det hele begynt ett til to år tidligere da læreren vår, Gjermund Gryt, tok

oss med i grottene i Trolia og viste oss denne fascinerende verden. Han får æren for å ha vakt

vår interesse for grotting, og rister ennå på hodet i undring over de konsekvensene disse

turene fikk.

Våre" bedrifter"

For konsekvenser ble det. Vi nevner i fleng: Vi starta klubben, bygde klubbhytte, starta

omvisning, satte opp gjerder, bar båter opp Løvstadlia, fikk lån og støtte hos Distriktenes

utbyggingsfond, kartla og utforsket, arrangerte redningsøvelser og årsmøter for Norsk

Grotteforbund, søkte om kulturmidler, lagde medlemsbladet vårt, "Karbidløkta", fikk laget

postkort, klistremerker, tøymerker og t-skjorter for salg. Vi samarbeidet med Beiarn Røde

kors, de holdt førstehjelpskurs for oss, og vi hadde grottekurs for dem. Vi hadde to stykker

som hadde praksisplass hos oss i regi av arbeidsformidlinga .Men viktigst av alt: Vi diskuterte

og flira, drakk kaffe og hadde det skøy i lag!

Omvisninga

Turister og omvisning kom etter hvert til å oppta oss mer og mer for vi oppdaget raskt at her

var det penger å hente til klubben Vi fikk laget brosjyrer om omvisninga på norsk, engelsk og

tysk, - og de kom! Jeg husker spesielt en tsjekkisk familiesom kom sammen med Jan Holt -

barnelege ved NNS. Tsjekkerne var ikke så stødige i engelsk, så omvisninga i Løvstadgrotta

foregikk for det meste med tegn og fakter. Men begeistrede stemmer har samme tonefall enten

det er på tsjekkisk, tysk eller norsk, og lyset i øynene er det samme. Det var en spesiell

opplevelse.

I 1992 hadde vi 104 besøkende på omvisninga som dette året var vår viktigste inntektskilde.

Omsetninga på 36000 året før (1991) vitner om høy aktivitet og mange besøkende. De første

årene holdt vi til ved Løvstadbrua, deretter leide vi "skolhuset" hos Gråtådalen

Sanitetsforening og dreiv omvisninga der fra. Vår hovedattraksjon var Løvstadgrotta, dernest

kom Satisfaction Cave og 5-timers turen vår. De somrene da vi hadde størst pågang, la vi

telefonkabel mellom Skolhuset og Løvstadgrotta. Tyske sveivetelefoner sørget for at guidene

slapp å gå så mange ganger opp og ned lia!

Utfra møtereferatene våre, leser vi raskt at omvisninga krevde mye tid og energi fra oss.

Møtereferatene forteller også at det etter hvert begynte å bli vanskeligere å få medlemmene til

å stille opp. Omvisningssesongen ble redusert fra hele sommeren til juli måned, fra syv dager i

uka til bare helgene. De siste årene har vi ikke drevet omvisninga selv. Beiarn Kommune har

overtatt denne aktiviteten via sine turistverter. Vår jobb har vært å kurse turistvertene samt å

legge forholdene til rette sikkerhetsmessig og å sette opp skilt og informasjoner i Gråtådalen.

Avslutning

I etterpå - klokskapens lys, blir det tydelig at omvisninga i for stor grad tok oppmerksomhet fra de ville

delta på turene og når svært få møtte opp på møtene. Med jevne mellomrom kom det opp

saker på styremøtene av typen "hva skal vi finne på for å ta medlemmene våre til å møte opp?"

og "er det liv laga for Beiarn Grotteklubb?" På det siste spørsmålet har svaret til slutt alltid

blitt "Ja! Vi vil ha klubben vår!" Og nå har altså Beiarn Grotteklubb eksistert i 10 år. Og

klubben har et lite, men stabilt og livskraftig miljø med lang fartstid i grottenes eventyrlige

verden.