Grotteredningsøvelse 04

Beiarn grotteklubb og Beiarn røde kors hjelpekorps inviterte til grotteredningsøvelse i Grottådalen søndag 4.juli. Øvelsen skulle inneholde ettersøk både over og under jorden. 20-30 personer møtte opp på en meget regnfull søndag.

Selve øvelsen startet kl. 11. I forkant hadde Norsk Grotteredningstjeneste (NGRT) en gjennomgang av sitt utstyr, med spesiell vekt på utstyr det kunne være aktuelt å bruke under øvelsen.

kl 11. kom beskjeden om at en 11 års gammel gutt hadde blitt borte fra følget sitt. Han var sist sett kl.10.45. Da han forsvant hadde han på seg kamuflasjejakke og svarte bukser. Det ble sagt om ham at han likte å gå i grotter, men var lite begeistret for "vanlige" turer i skog og mark.

Med i følget hadde det vært 3 voksne ledere, 3 voksne fra grottemiljøet+ 10 unger. De hadde først vært på tur i Tyskerhøla. Så hadde de slått leir ved det såkalte vadestedet i elva Store Rønnåga. Så hadde 5 unger, deriblant den savnede, vært på tur i Satisfaction Cave sammen med de 3 voksne fra grottemiljøet. Da de kom ut hadde to av de voksne blitt igjen ved grotteåpningen mens den tredje gikk ned til leiren med ungene som hadde vært på tur og for å hente de 5 andre. Været hadde imidlertid vært så bra at de 5 siste ikke ønsket å gå under jorda en gang til, de ville heller bade. Den voksne hentet så de to andre som var blitt igjen ved grotta, da de kom tilbake til leiren hadde de oppdaget at 8- åringen var borte.

Skadestedsko. Fra venstre Jøran Hemminghyth ( Røde Kors), Kjell Johnsen (Beiarn og Skjerstad lensmannskontor),

 og Anders Westlund. Foto: Bjørn Laukslett.

 

Noe av det første som ble gjort ( på liksom) var å sende de øvrige barna ned i dalen sammen med de 3 voksne lederne. De 3 voksne fra grottemiljøet som hadde vært med på turen deltok i redningen.

Skadestedsko ble etablert i det gamle skolehuset nede i Gråtådalen. Redningsleder var politibetjent Kjell Johnsen fra Beiarn Lensmannskontor. Med seg i skadestedsko hadde han Jøran Hemminghyth fra Beiarn Røde Kors Hjelpekorps og Anders Westlund Fra Norsk grotteredningstjeneste (NGRT). Det ble etablert et fremskutt sambandspunkt der leiren til gruppen hadde vært. Gruppene som var ute i marka skulle rapportere til dette sambandspunktet som så skulle rapportere videre til skadestedsko.

Mannskapene fra Røde Kors Hjelpekorps  skulle konsentrere seg om å søke over jorden, mens mannskapene fra NGRT naturlig nok skulle søke under jorda. Dessverre var det bare nok Walkie - talkier til at mannskapene som skulle søke overflaten kunne få, mannskapene som skulle søke under jorda måtte returnere til sambandspunkt for å avgi rapport( det var ikke dekning for mobiltelefon i området).

Kl. 11.55 ble 3 lag, med 2 grottere i hvert, sendt ut. De undersøkte fortløpende følgende: Tyskerhøla, Satisfaction Cave, ned til 4- meters stupet, åpningen på unnamed Cave, diverse hull og sprekker som er synlig fra stien, Smiths Cave ned til 9- meters stupet, alle hull og sprekker langs store Røssåga mellom Tyskerhøla og Satisfaction Cave, Rønnalihøle, Geitrønnalihøle, Sprekker og hull på andre siden av elva ved vadestedet, overflaten mellom Tyskerhøla og Satisfaction Cave, hull og sprekker langs elva Steinåga og til sist Steinågrotta der den savnede ble funnet.

Kl. 14.25 kom meldingen om at den savnede (markøren) var funnet. Han hadde Brudd i håndleddet og kroppstemperatur på ca. 35 grader. Det var ikke mulig å få kontakt med pasienten. Pust og puls ble notert.

Pasienten ble transportert ut av grotten uten båre. Dette fordi redningsmannskapene som fant ham anså nedkjøling for å være den største trusselen og derfor ønsket å få ham ut så raskt som mulig. Utenfor ble pasienten lagt på båre og båret ned til vei, der han ble løftet over i bil.

Kl. 15.08 ble pasienten båret inn i skadestedsko. Kl 15.36 kom de siste letemannskapene tilbake til skadestedsko.

Oppsummering etter øvelsen.

Da pasienten hadde blitt lagt på båra samlet det seg for mange rundt båra på en gang. Det ble slik trengsel at ambulansefolkene hadde vanskelig for å slippe frem til å undersøke pasienten da de ankom.

Underveis i pasientbehandlingen ble det etterlyst mer informasjon om hva som skjedde.

Under bæringen fikk pasienten en reim over munnen og kunne derfor bare puste gjennom nesen.

Oppgavefordelingen hadde blitt for dårlig gjennomtenkt før mannskapene ble sendt ut. Det skyldtes blant annet at det var for få deltakere i skadestedsko slik at medlemmene der måtte ordne med utstyr og samband og fikk for lite tid til å konsentrere seg om planlegging og administrasjon av selve redningsarbeidet.

Lagene var effektive og ble veldig ofte uventet fort ferdig med "søkerunder". Det var ikke alltid skadestedsko rakk og planlegge ny søkerunde til neste lag som kom inn og når de så kom inn og sto og ventet ble det et veldig stress for å finne ny søkerunde.

Grottelagene burde også fått eget samband så de kunne rapportere med en gang de kom ut av grotta og med en gang få instruks om nytt søkeområde. Dessuten fikk også grottelagene etter hvert overflatesøk. Det hadde av og til vært langt til sambandspunktet.

Ikke alle grottelagene fikk grottekart over Rønnålisystemet (fellesbetegnelse for de fleste grottene det ble lett i). Dette gjorde det vanskeligere å kommunisere om posisjoner og planer. Det var lokalkjente folk med i hvert lag, men det viser seg at også lokalkjente folk kan ha forskjellig betegnelser på samme sted og det vil dessuten alltid være noen ganger og åpninger som bare noen og ikke alle kjenner.

2 personer hadde blitt stasjonert på den fremskutte sambandsposten. Opprinnelig var det meningen de skulle rullere på å søke området og på å betjene sambandet. Dette hadde imidlertid ikke blitt gjennomført og begge hadde blitt værende på sambandsposten, med det resultatet at den ene betjente sambandet mens den andre sto og gjorde ingen ting og var overflødig.

Da meldingen kom om at den savnede var funnet forlot de som satt på sambandsposten denne og tok med seg alt redningsutstyret som var der og gikk for å hjelpe. Det var imidlertid 1.grottelag som fremdeles var ute og lette og som skulle returnere til sambandsposten når de var ferdige med søkerunden. En person ble derfor sendt tilbake til sambandsposten for å vente på dette grottelaget. Da viste vi imidlertid ikke om grottelaget hadde vært innom sambandsposten. Fordi posten var forlatt og alt utstyret var borte ville de sannsynligvis forstå at den savnede var funnet og så gå tilbake til skadestedsko. Fordi laget besto av 2 erfarne og lokalkjente personer fant vi ut at når vi likevel ikke visste om de alt hadde passert behøvde vi ikke å plassere en person for å vente på dem, det ville være nok å henge opp en beskjed om at leteaksjonen var slutt. Det ble imidlertid helt klart at sambandsposten ikke burde forlatt før alle som skulle returnere til den hadde kommet inn, i hvert fall ikke uten å legge igjen beskjed med en gang.

For øvrig ble været beskrevet som elendig, men sommerens verste regnvær. Slikt er det lite å gjøre noe med, men det gir desto større ære til letemannskapene for den innsatsen de gjorde.

Bjørn- Håkon Laukslett og Hanne Høyås var teknisk arrangører av øvelsen. Bjørn var til stede i skadestedsko under hele øvelsen. Fordi få er bedre kjent i det aktuelle området enn ham brukte skadestedsledelsen ham til kjentmann. Det er ikke tvil om at Bjørns lokalkunnskap var til stor hjelp og det viste nytten av å alltid ha en kjentmann i skadestedsko.

Konklusjon

Alle lot til å være fornøyd med øvelsen. Skadestedleder Kjell Johansen sa at øvelsen hadde vært veldig nyttig for ham og at han hadde lært mye. Undertegnende sier det samme for sin egen og det gjorde åpenbart mange av de andre også. Og ikke minst er det viktig at vi får øve sammen så vi kjenner hverandre og vet hva vi står for. Det er også viktig at vi får demonstrert og testet utstyret vårt.

AV: Anders Westlund