Av Hanne Høyås
Det ble spekulert mye i hva lurt vi kunne finne på, for hjelpekorpset og grotteklubben hadde sendt ut invitasjon til politi, ambulanse, brannvesenet, Norsk Grotteredningstjeneste, og den Alpine Redningsgruppa, så dette kom til å bli en stor øvelse hvor mange frivillige og offentlige instanser var involvert. Et problem som vi slet med fra alle, var tilbakemelding på hvem som ville møte opp. Alle syntes at det hørtes nyttig ut med grotteredning, men ingen meldte sin interesse. Litt vanskelig å planlegge omfanget av øvelsen da…
Tidlig søndags morgen, før bestemor har nådd å koke mårrakaffe, la jeg i vei over fjellet for å hente en markør som var spesielt utvalgt til denne øvelsen. Ingen skulle vite hvem det var, særlig ikke Lisa som er helt utrolig nysgjerrig på sånne ting og har en egen evne til å presse meg for slike opplysninger. Denne gang visste hun ingenting, helt til lørdagskvelden etter at hun hadde pratet med tante, som jeg ettertrykkelig hadde sagt hysj-hysj til! Lisa ringte meg kun for å si: ”E veit no kem da e som e markør på øvelsn, men slapp a, e ska ikke sei da tell nån…”. Med dette friskt i minne hentet jeg vårt søskenbarn Jørgen mens jeg forberedte ei lefse med skjenn til tante som hadde sladret..
Beiarfjellet var tåkelagt på tilbaketuren og alt tydet på at dette kom til å bli en regnfull øvelse, men desto større utfordring for letemannskapene og for Jørgen som markør. Litt over ni møtte vi Bjørn Håkon ved Løvstadbrua. Han hadde vært oppe enda tidligere for å finne en plass som egna seg for å legge ut markøren. Høy vannføring gjorde at ikke alle grotter var like godt egnet. Vi hadde vurdert både Satisfaction, Unnamed, Birch pool, Smith’s og Tyskerhøla. Halvmånegrotta var også prøvd, men vi ville ikke gjøre det for lettvint. Birch pool fant Bjørn Håkon ut at ei steinblokk over inngangspartiet hadde sklidd ut så det var nesten umulig å ta seg inn for ikke å snakke om få ut en pasient på båre.
Vi kjørte opp forbi skolehuset som skulle være hovedbase (KO) for øvelsen og tok med oss oppakning med regnklær, ekstraklær, tre liggeunderlag, sårskadekoffert, sminkekoffert og ei god matpakke ut i felten. Bjørn Håkon viste vei gjennom regnvått gress og granskog til Steinågrotta. Klokka var nå litt over halv ti og han måtte stresse med å komme ned før noen deltagere kom. NGRT skulle nemlig kjøre demo av utstyret sitt kl.10. For å være sikre på at alle skulle bli våte før dagen var omme, begynte det å regne med en gang vi var fremme ved grotta. Vi gikk ut for å legge en jakke og en sko i terrenget og returnerte tilbake til inngangen av Steinågrotta der vi skulle tilbringe resten av den regnfulle dagen i påvente av å bli funnet.
Vi rigget oss til ute med to liggeunderlag som tak og et til å sitte på og med samband for å holde kontakten med Bjørn Håkon Det kunne ha vært verre, for det var i det minste vindstille. Grotta måtte utforskes og vi fant en fin plass å legge pasienten ca 15m fra åpningen. Vi hadde tid til å se gjennom diverse sårskader og vi spiste lunsj to ganger mens vi ventet. Det var kaldt å sitte i ro, men det hadde vært kaldere å sitte inne i grotta. Etter mer enn tre timer begynte vi å sminke på plass skadene. Jørgen var fascinert over at litt plastelina og farge kunne være så likt et brudd. Han fikk også litt skrubbsår på hendene og slagmerker i ansiktet.
Tiden var nå omsider kommet for å gjemme seg unna. Sekkene pakket vi bort i en sprekk utenfor inngangen og selv gikk vi inn i grotta der den skadde skulle ligge. Vi hadde hele tiden kontakt med Bjørn Håkon på sambandet og visste til enhver tid hvor letemannskapene var. Allikevel kom de overraskende på oss etter seks timer. Det var Terje og Svein som omsider fant markøren etter et søk opp langs Steinåga. De undersøkte pasienten og bar han ut av grotta uten å ha tatt hensyn til evt. nakkeskade. De anså nedkjøling som den største trusselen for pasienten. Terje sprang opp til sambandspunktet for å varsle KO og få tak i flere hjelpemannskaper. Etter hvert kom det folk fra de andre søkelagene og hjalp til med å stabilisere pasienten på båren. Det var tidvis stor trengsel rundt båra av hjelpemannskaper som ville undersøke pasienten og hjelpe til, noe som resulterte i at ambulansepersonell nesten ikke fikk komme til. Alt i alt gikk førstehjelp og stabilisering på båre greit og pasienten ble transportert ned til KO med mange villige bærere.
Alle var enige om at det var en lærerik øvelse og at vi burde ha flere slike. Fint å se at samarbeidet gikk så bra!