Sosialtur påsken 05

Søndag 27.3.05 var det satt av en dag for sosialgrotting

Det var oppmøte hos Bjørn kl. tolv, men for noen av oss var det dagen der på, og siden Hanne hadde fått lite med påmelding tok vi dagen høvelig med ro, men i halv tre tiden var vi på tur.

Vi var hele to stykker som møtte opp, det var meg og besøk fra Engavågen, Jan- Erik. Vi tok med oss humør og dro ut på tur.

Var innom hos Bjørn og hentet utstyr og startet turen opp mot grottådalen. Terje og co. Hadde vært der hele påsken og kartlagt og i dag skulle vi møte dem i unnamed.

Med skifeller gikk turen opp som en drøm, men en del huller var det i snøen, vet ikke om det er noen der ute som kan forklare det…

Da vi kom opp fant vi sekkene deres utenfor grotta.

Vi skiftet og gjorde oss klar for å trekke oss inn. Det var en god del snø der oppe, så det var litt klatring for å komme oss ned i åpningen.

Vi grottet oss nedover til vi traff Terje og co. De var nesten ferdig og skulle over til satisfaction. Vi tok turen i sidegangen og fikk testet styrke som det holdt, litt juks at Jan- Erik skulle være så godt trenet. ( Aktiv fotballspiller)

Etterpå gikk vi ned til jettegryta, den var stor, og ned var det bratt og veggene var flat. Skal si jeg ble paff da Bjørn- Håkon fortalte etterpå at de har vært og klatret der, men bare vent,

får prøve meg neste gang, må kanskje tren litt først.

Etter en god og passelig lang grottetur returnerte vi ut, skiftet og gjorde oss klar til nedoverturen.

Spennende ble det siden løypa gikk bare rett ned.

Da vi hadde skiftet og var nesten klar med skiene på, sto lure Lisa og tulla med Jan- Erik, hun skulle liksom late som om hun skulle sende ned skia hans og de hadde ikke før fått sukket for seg, vooops, skia forsvant ned i hullet…

Jan- Erik fikk seg i hvert fall en ekstra grottetur, heldigrisen…

SÅ var den store manndomstesten, vi skulle renne ned.

Ikke så lang tid gikk det før Jan- Erik var nede, godt trødd i snøen, kanskje en av årsakene var at vi lengre ned i løypa fant ut at sekken var feil innstilt og nærmest vingla på ryggen. 

Ikke helt usant var det at Lisa fikk smakt litt på profesjonelle landingsmetoder hun også.

Men er det noe ingen, INGEN slår, så må det være stoor fallet til Jan- Erik, vet ikke om det noen gang kommer til å være mulig å beskrive med ord, det må nesten bare oppleves.

Det var som å se på en tegnefilm, eller komedie….

Vi rente ned en litt brei sti, som var for smal og humpete for å ploge. På øvresiden og nersiden var det bratt og en del skog.

Jeg selv, valgte å nesten gå ned med skiene på, mens Jan- Erik tok til mot og rente ned. Det hele stanset fort opp da han så det kom en stor hump i veien der han skjønte det ville gå galt. Så smart som han er skulle han sette seg ned før det endte galt. Noe han i og for seg prøvde på, men i det han skulle til å sette seg ned, tok han heller en piruett i løypa…. Og Vips… Hele Jan- Eriken var borte.

Jeg sto oppi løypa å holdte på å le meg fordervet, naboene på hytta litt lengre ned måtte tro vi var sprø. Jeg har aldri vært så nært følelsen av å måtte ty til bruk av Tena Lady, jeg lo så jeg nesten pissa på meg. Og bedre ble det ikke da jeg prøvde å stakre meg nedover løypa for å se til hvordan det gikk.

Jeg måtte ta meg selv i nakken for å spørre om han hadde slått seg, og da svaret var nei, var det bare å bryte løs igjen.

Aldri har jeg sett noe lignende, for et syn… Den ene Skia rundt den buska og den ene staven klint i neste busk, og der lå han opp ned og bom fast.., nei som sakt det må bare oppleves.

En god latter forlenger livet sies det… HiHi HaHa

Alt i Alt var det en utrolig trivelig tur. Håper det ikke blir lenge til neste gang og at flere tar seg tid til å bli med.

MVH Lisa