Av Terje Solbakk
Mulige grotteinnganger i Seglfjellet er blitt undersøkt flere ganger, både av nordmenn og utenlandske ekspedisjoner. Ingen har til nå klart å komme seg inn i fjellet, det har dagens ekspedisjon tenkt å gjøre noe med, for vi har en plan… Potensialet er stort og dybden tilsier at dersom grotta er farbar gjennom igjennom, er dette Norges tredje dypeste sjakt (St.Pierre, 2004, NGB). Sluket til denne bekken antas å ligge oppå Seglfjellplatået i ei større doline. Det er flere sjakter, disse er for trange eller tettet av is. Det er antageligvis best å prøve å gå inn fra toppen i september når det er størst sannsynlighet for at isen er smeltet.
Seglfjellet er en flere kilometer lang, minst 600 meter tykk, spektakulær vestvendt eksponering av en ren marmorlagpakke, kun gjennomskjært av tynne granittintrusjoner på kryss og tvers. Antageligvis er hele fjellsiden en del av en større forkastningssone hvor vestsiden av forkastningen er fjernet ved iserosjon/ utrasning. Planen vår er å grave oss inn fra en kilde i rasura, den ligger like under den 500 meter høye veggen. Det er ikke helt ufarlig å være oppi ura, hjelm må brukes under oppholdet. Nytten av disse kan diskuteres når stein kommer fallende fra toppen. Å bevege seg under Seglfjellet i flom eller fryse/tineperioder anbefales ikke. Fastboende forteller at det ofte går ras her. I 2003 løsnet et større flak i sørøst- enden av Seglfjellet, ca en kilometer fra kilda.
Det er torsdag 10. juni 2004 og seks stykker er på vei opp til kilda. Gunn Heidi Jentoft, Tor Inge Storlien, Roy Are Albertsen, Tor Christian Vold, Carina og undertegnede bærer med seg spader og hakker. Vi går inn fra enden av skogsveien i Soløymarka, bort til Mulhammaren og fulgte bekkeleie opp derfra, terrenget er bratt, og busker og trær er et hinder på veien opp. Ved kilden er det ei flat hylle av løsmasser. Under utgravningen fokuserer vi på to områder; en smal inngang helt under veggen og kilda ti meter lengre nord og fem meter ut fra veggen. Det lyktest å trenge inn ca 3 m fra inngangen, men denne er modifisert av kollaps og det kunne se ut som om den sannsynlige inngangen ligger noen meter enda lengre sør. Kilda ga ingen resultater, selv om Tor Inge jobbet som en helt. Det ser ut som om vannet kommer sørfra. Det var større mengder med rasmateriale enn undertegnede kunne huske og vi har ikke med spett som ville ha gjort oppgaven enklere. Det er uansett store mengder som må flyttes på før vi kan regne med å komme inn. Det ligger ennå snø ovenfor kilden, vi er kanskje for tidlig ute.
Tor Christian ser ett hull oppe i veggen, ca 30 m opp fra rasura, hundre meter sør for vårt gravested. Hullet var elliptisk, kanskje en meter i diameter. Dette kan like godt være inn til baksiden av en marmorplate som er i ferd med å løsne...
Vi må returnere med uforurettet sak og går ned i sommernatta, mangel på utstyr og tid stopper oss denne gangen. Men det blir nok gjort flere forsøk.