Grotteleiting i området sørøst for Småtindan.

Bjørn Laukslett

Vi kom oss opp grytidlig en morgen i juli, nærmere bestemt klokka 3 om natta, såpass måtte det jo være når guttan skulle på kombinert fisketur og grotteleiting. Det var fire stykker av oss og humøret var på topp, selv om enkelte ikke hadde sove i det hele tatt, mens resten ha vel knapt sove 3 – 4 tima i løpet av natta.

Vi skulle gå fra Breivikdalen, innover til Grønnåsan og Grønåsvatnet, som første stoppested. Og klokka 7 var vi framme ved vatnet, vi var snar å leite opp presenningen som jeg gjemte ved vannet i 95. For det måtte jo regne, hva ellers skulle det forresten gjøre, når vi skulle på tur.

Men fisk fikk vi, for det om størrelsen gjerne kunne ha vært et hakk større. Men en bedre middag ble tilberedt over bålet. Middagsluren var ikke langt unna, og det var ikke fritt for at enkelte sneik seg til den.

Men etter ei stund begynt jeg og Terje å bli utålmodig og ville komme oss opp tell Breidalen og videre innover til Fonndalen.

Det var vel da vi begynte å bryte leir at vi forsto at alt ikke var helt som da skulle være. Marius hadde klaga over at det var vondt i en hæl da han kom inn tell leiren før middagen. Men under middagen var det vel ingen som hadde tenkt på den der hælen, for da satt vi jo i ro. Men da vi skulle begynne å pakke sekkene var det tydelig at dette gjorde vondt, og da litt mere enn et vanlig gnagsår. Det var helt tydelig at det var såpass gale, at det var ikke aktuelt å fortsette videre. Marius var ved godt mot og ment at vi andre måtte jo fortsette innover til Fonndalen, han skulle vær igjen å fiske i Grønnåsvatne og når han ble lei så skulle han begynn å gå heimover. Heldigvis ble det nå til at Peter ble værende i lag Marius ved vatne.

Jeg og Terje fortsatte, vi hadde vel gått en times tid og var akkurat kommet oss opp på kanten av Breidalen da Peter nådde oss igjen. Han kunne fortelle at Marius hadde ramla om nede ved vatnet, og klarte ikke gå lengre. Så her var det berre å snu.

Da vi kom ned til Marius, var det tydelig at han ikke hadde det noe godt. Han klarte ikke å stå oppreist for egen maskin. Etter å ha vurdert litt fram og tilbake om vi skulle prøve å bære og støtte han til hytta ved Klompvatnet eller i retur til leiren, falt valget på leiren siden det var kortest i avstand. Det gikk greit å komme seg tilbake til leiren.

Men da var vi såpass slitne alle mann at vi var nødt til å få oss noe mat alle sammen før vi gjorde noe mer. Situasjonen til Marius var forverret siden han begynte å miste følelsen i foten nedenfor kneet. Vi prøvde så godt vi kunne å avlaste foten med å støtte den opp med steiner, liggeundelag og gensere. Selvfølgelig var det eneste vi hadde av smertestillende vanlig paracet.

Etter å ha samla sammen en stor mengde med tørrved og spist, ble vi enig at jeg skulle gå ned til Breivika og få gitt beskjed til politiet at vi måtte ha assistanse. Terje skulle være med til hytta ved Klompvatnet og hente tepper og ulltepper hvis der var. Terje hadde med mobiltelefonen, så på turen bortover prøvde han flere ganger om det var forbindelse, og rett ved hytta var han borti et signal, men det ble borte. Vi skilte lag ved hytta, jeg fortsatt nedover til Breivika, mens Terje var i hytta og fant noen tepper og ei sag for rydde landingsplass til Sea Kingen. Da han var på tur tilbake til de andre fortsatte han å prøve å få kontakt med politiet, og på en topp et stykke oppfor hytta klarte han å få forbindelse med politiet.

Da jeg var kommet ned til bilen, måtte jeg over fjellet slik at jeg kunne se ned til Tverrvik før jeg kunne ha noen forhåpninger om å komme ut på mobilen. Da jeg fikk dekning og fikk svar hos politiet, hørte jeg Sea Kingen komme innover fjorden. Det var en fin lyd å høre, der og da.

Da Terje fikk kontakt med Politiet ble han bedt om ringe direkte til HRS og fortelle hvordan situasjonen var. HRS skulle sende Sea Kingen innover, returnerte Terje tilbake til de andre ved Grønnåsvatnet. Stemningen i leiren ble merkbart bedre da de andre fikk vite at Sea Kingen var på tur innover. Terje og Peter gikk i gang med å rydde bort skog på området der de ment det var best for Sea Kingen å lande.

Fra Terje pratet med HRS til Sea Kingen sto ved vatnet tok det ca 50 minutter. Marius ble støttet bort til helikopteret og turen gikk mot sykehuset og undersøkelse

Terje og Peter ryddet leiren og begynte turen ned til Breivika. Etter at jeg hadde kontaktet de pårørende og arbeidsgiver til Marius returnerte jeg tilbake til Breivika der jeg ventet til Terje og Peter kom ned. Det ble en lang dag, og litt ”lengre” enn vi hadde beregnet. Men vi skal tilbake!