Kaving i Canyon

Om klokker, kantede steinblokker og Tollåura.

Av Terje Solbakk

Det er tidlig sensommerkveld i Beiarn. Utenfor en garasje i Løssiheimen, der han Bjørn bor, har fem stykker samlet seg for et turmål. En turmål som det har vært snakk om i flere år. De som står der er Bjørn, Hanne, Hans-Martin, Margrete fra Vestlandet og jeg, Terje. Vi forbereder turen inn i et av Beiarns mer utilgjengelige naturfenomener, Tollåura. Hva turen vil bringe vet vi egentlig ikke så mye om, ingen av oss har vært nedi der før.

Foreløpig kun ikledt superundertøy letes det frem utstyr. Fra store tønner dras oljeselskapers utrangerte overlevningsdrakter opp, grottehjelmer tas ned fra hyller. Kamerautstyr, førstehjelpsutstyr, varme gensere og nistepakke legges ned med svartkjelen, kaffe og tau i slitesterke grottesekker.

Vi kjørere opp til Løssbrenna, parkerer bilene, kler halvveis på oss overlevningsdrakter med grottedresser utenpå til beskyttelse mot rifter. Det kommer velmente advarsler mot å kle seg for varmt den ti grader varme kvelden. Mot Tollåga, langs en gammel skogsvei over furumoen, vandrer følget med hjelm i handa. Videre opp langs elva passeres gapahuken ved Pellandshøla. Skyene ligger lavt, en lett yr kommer ned mellom trærne. Humøret er på topp, alle er spente på hvordan det egentlig er der inne.

Etter noen få hundre meter blir det for vanskelig å følge elva fra bredden, og overlevningsdrakten må på sammen med hjelmen. Vi klatrer ned i elva, strømmen tar tak rundt føttene, vannet ikke er dypere enn til midja, men steinene er glatte. Bjørn har utstyrt seg med stokk, et sjakktrekk i kveld. Over på andre siden fortsetter ferden oppover langs elvebredden til neste sted hvor vi må krysse på grunn av steile fjellvegger. Elva går hvit og trang enkelte steder, aldri rolig og bedagelig som storebror Beiarelva. Elvebredden ligner slett ikke på E-6`n. Stein og blokker dominerer hele dalbunnen. Fastkilte trestammer ligger overalt, overraskende høyt av elvevannet, man kan forestille seg hvordan flommen må være her inne. Dalsidene stuper bratt ned fra første stund, innimellom med mange titalls meter høye stup og berghamrer hvor bare furua så vidt makter å klore seg fast.

Tollåura er en v-dal inn mot en dalende, laget av store mengder isbrevann, Tollågas vannføring blir i sammenligning lita og unseelig. Her har det en gang vært mye større vannføring. De etterhvert brattere og brattere dalstupene brytes mot elva av store rasurer. Noen rasurer er dekt av vegetasjon, andre er bare. Tollåuras sørside er for det meste ei skogbevokst, par hundre meter høy og bratt liside med overgrodde urer. Oppetter liene ser vi tydelige spor i gresset, kanskje bare timer gamle, etter steiner som har rullet nedover. Nordsia er mest majestetisk og vill. Der går det nærmest rett opp, 325 m, i trange skar og rette vegger, stein på fjell, fjellhylle på fjellhylle, her oppimot kanten trives bare ravnen. Det fortelles om ei gaupejakt hvor gaupa ble skutt på 300 meters avstand tvers over Tollåura, der ho er som høyest og smalest, å få tak i byttet innebar klatring for jegerne.

Ved inngangen til Tollåura, oppå et av flågene, lå gården Asplemmen. Bosetninga der varte ikke mange årene, det ble vel for knagert. Det fortelles at der bandt de ungene under slåtta slik at de ikke skulle gå seg utfor Ura. Like etter krigen ble plassen fraflyttet, i dag er bare tuftene tilbake. Bjørn forteller at han har hørt fra en Tollådaling at det gikk en sti nesten rett ned fra Asplemmen og i Ura, stien ble brukt til å komme seg ned i ei større pøl for å fiske. Fisket der var kjent for å være godt. Et større ras i Tollåura skal i seinere tid ha ødelagt stien. På gården Forsli i Øverdalen har de før om årene gått ned i Tollåura for å fiske, men etter at det gikk ras mens de var der nede ble det slutt med den bruken. Fjellsidene er stadig utrygge, mye laus stein ligger dårlig stabla oppover sidene, og frost finner stadig nye veier å sprenge i det ellers så harde fjellet.

Å vandre inn i helt nytt terreng er bestandig spennende, terreng som kanskje bare et fåtall har sett er enda mer spennende. Blokkene er ofte mosesleipe, vi klatrer og drar oss opp å glir over og presser oss mellom.  Forsiktighet er viktig, men av og til blir man for opptatt av å se og glemmer seg. Jeg trår opp på ei “lita” kantet blokk, foten sklir unna ved belastningen og leggbeinet smeller inn i en spiss egg. Fy så vondt det gjør, jeg legger meg rett ned. Tror seriøst at der knakk jeg beinet, men skjønner fort at så skjedde ikke. Det tar si tid før smerten forsvinner. Noen av de andre kommer til, resten tror det er kameraposering. Etterhvert kjenner jeg meg klar til å gå videre. Kjefter på meg selv, det var virkelig unødvendig å være ukonsentrert. Dette er helt feil sted å finne på å skade seg, det vil ta mange timer før vi savnes. Vi fortsetter.

 - TERJE!; Jeg snur meg mot de tre bakerste, Margrete sitter på bakken og holder den ene armen inn til seg, de to andre står bøyd rundt. Fatter ikke helt med det samme hva som har skjedd, forstår alvoret, snur meg mot Bjørn som var for lagt unna til å høre de andre. Roper på han og ser han reagerer, går tilbake til de tre. Margrete har slått handa, en av fingrene verker mer enn de andre, sier hun. Mistanken om brudd svekkes av at hun kan røre på fingeren, smerten blir etterhvert litt mindre. Vi bestemmer oss for første kaffepause. Det er da vi oppdager kveldens generaltabbe; ingen har klokke med seg. “Heldigvis” blir det ganske skumt uten klar himmel, og det kan vel brukes som en slags tidsindikator, men alikevel.

Kaffe drikkes, niste og beiarlefse fortæres foran flammene fra bålet. I grunnen ganske flott å sitte her med så ruvende omgivelser. Jeg går litt bort fra bålet. Ser hvor ufattelig små vi er her inne. Og enda har vi ikke kommet inn i det aller dypeste.

Så er alle klare for ny dyst. Det går sakte fremover, mye saktere enn forventet, stadig må elva krysses, steinurer klatres over, rundt og inni. Ei flaggermus vingler rundt over hodene våre. Frodigheten på kanten av stupene og i lisiden ned mot elva gir assosiasjoner til regnskog.

Så like før vi burde kommet inn i den dypeste delen av ura innser vi at tida nok trolig går ifra oss. Storforsn er bare å glemme i kveld, det samme er pøla med storfisken. Vi må snu. Det er foreløpig ikke aktuelt å gå tilbake samme vei. Det ser ut som vi, ved å gå et lite stykke tilbake, kan gå opp sørsiden til toppen av lia. Libunnen er for det meste jorddekt, men enkelte ganger er det ur, noen ganger bregner opp til brysthøyde. Trestammer for å holde seg i er det nok av, både horisontale og vertikale som også må klatres over. Sakte vinnes høyde der vi skrår oppover og tilbake mot Beiardalen. Så kommer vi dit hvor vi må gå rett opp mot kanten, en bergvegg stenger på høyresiden, på venstre ei steinur. Pusten går tyngre og tyngre, melkesyra kommer sigende. Pausene blir hyppigere og hyppigere. De siste femti metrene før jeg skjønner at jeg virkelig er oppe går på trass. Mose og einer brukes til å dra seg opp. Så tegner det endelig til å flate litt ut. Vi er oppe. En kvilepause med mange kommentarer om den siste stigningen inntas horisontalt. Så skal vi gå ned, men hvor er vi? Et eller annet sted nord for Ner-Tollådalen er beste svar. Bjørn leder an, fremdeles med stokk. Ferden går ned, opp, hit og dit, gjennom granskog og over myr. Retningen forandres merkbart titt og ofte, og det spekuleres i om det er en veldig god grunn til at Bjørn går med stokk. Skogsveier passeres, et og annet karstifisert landskap observeres og må ligge att til nye turer. Det er Stien vi leter etter, den gamle ferdselsveien mellom Ner-Tollådalen og Tollå. Og med ett er Stien der, fem personer kommer vandrende langs den, med overlevningsdrakt og hjelm, syngende på barnetv-sanger og gamle slagere, midt på natta. Heldigvis er det ingen uheldige som støter på oss.

Etterhvert kommer vi ned til bilene, klokka er halvtimen over midnatt. Vi er ikke helt sikre på om vi kom tilbake sent eller tidlig, men bestemmer oss for at det var et just høveli` tidspunkt å ankomme på. Klær skiftes, Hans Martin må på jobb i Bodø klokken syv neste morgen. Margrete skal rekke bussen halv åtte fra Moldjord. Utstyr og bekledning henges opp, blåmerker telles, praten går om hva vi så og om vi skal tilbake. Jeg sitter igjen med en hel masse inntrykk derfra, og vil helt klart tilbake. Området fascinerer meg, både utsikten fra toppen av og opplevelsen fra bunnen. Definitivt villmark.