En tur i Gråtådalen søndag 11. juli
Av Hanne Høyås
Bilde fra Rønnåfjellet, Paradis befinner seg et sted i skogen til høyre for Svartvatnet, nederst i bildet. Foto: Terje Solbakk
I skriften står det at denne veien er kronglete og lang, og at det er rett skulle vi få erfare i dag.
Terje var lei av guide-grotting og ville finne på noe nytt. Så hva er vel ikke bedre da enn å dra på grottetur… Uten Turister. Det fine med slike impulsive turer er at vi finner ut underveis hvor vi vil dra. Vi hadde en plan om Smith’s Cave, men etter en tur gjennom Tyskerhøla og ei rask bedømming av inngangen til Smith’s ble vi enige om at vannføringa i grotta var i drøyeste laget. Alle var vi innstilt på å bli våte, men ikke SÅ våte. Vi måtte lage en ny plan.
Denne skapte vi på turen opp til Smith’s Cave. Vi krøp inn til 9-metersfossen og opp i en sidegang. På turen stoppet vi opp for å beundre krystalldammene og månemelka som det fins så mye av i denne grotta og virkelig er et syn for øyet. Når vi var vel ute var tiden moden for litt grotteleting, så vi la turen videre mot Sjølskotthåjen for å utforske noen interessante sprekker i bakken. Vi klorte oss fast i mosegrodde steiner og klatra ned i meterbrede sprekker for å se om her kunne være noe spennende. Ingenting fant vi, og da Hanne begynte å sutre fordi hun kjente seg sliten, var tiden der for en kafferast. Ned skulle vi så visst ikke enda! Terje visste av en fin plass rett oppi bakkene, så når vi var framme ved Stivatnan, snudde vi og gikk et langt stykke tilbake for å raste i et nesten tørt bekkefar.
Etter noen kopper grøtete kaffe med kjeks og sjokolade til, var det spekulasjoner om hva turen videre skulle bringe. Hanne hadde prata varmt til Trude om vår nye store hobby ”rompe-rafting”. - Vi rafter nedover elva på bare rompa -. Vi hadde litt lyst til å prøve oss på det, men Bjørn Håkon hadde forklart oss sånn omentrent hvor Paradis-grotta skulle ligge, og den var Terje nysgjerrig på å finne. Da fikk vi jentene valget; romperafting eller komme oss til Paradis. Det siste hørtes utvilsomt mer spennende ut så vi la i vei til Svartvatnet, for det er nemlig der den starter, veien til Paradis.
Dere skal vite det, godtfolk at det er ikke en bred og tydelig sti det er snakk om. Nei veien går over en bakketopp og gjennom et gjengrodd plantefelt som er så tett at vi hadde problemer med å følge stien i samla flokk. Plutselig så står du der på ei berghylle med svære steinblokker under som minner mer om et helvetesgap. Og midt mellom alle disse steinblokkene en plass, har vi fått fortalt, skal Paradis ligge. Vi splittet oss opp og begynte å klatre nedover og gløttet inn under og mellom klippene i jakten på stedet vi søkte. Det var en sleip, mosegrodd og kronglete sti, og tenk at Paradis ligger her nede under alle steinblokkene et sted i en avsideliggende dal i Beiarn…
Tiden hadde etter hvert gått fra oss, og etter å ha klatra og kravla nedover steinura i søken på paradisgrotta, fant vi det best å returnere til bilen som stod parkert ved Gammelskola. Vi kom alle ned til veien uten noen større oppdagelser og fortsatte vår vandring på ”den brede sti”. Varme, litt våte, sliten, lykkelige og glade. Hva er vel ikke bedre enn en tur i Beiarns indre & ytre en varm og fin sommerkveld…